3 horisonter å speide etter, i jakten på morgendagen…
For den er ikke her. Det er ikke NÅ, - det vet vi så alt for vel.
Den hverdagen våre unge skal ta hånd om, - alle utfordringene om å måtte rydde opp i alle våre tullete påfunn, som å grave 1000vis av kilometer med kabel ned i bakken til ingen nytte, som å fylle jorden med plastposer, som å gjøre skole og utdanning til en belastning på unges livslyst, - den hverdagen ligger bortenfor oss, men midt i våre barns livsfokus.
Skal vi kunne, som foreldre og pedagoger, se den morgendagen, se den, slik at vi på en meningsfylt måte kan berede våre barn på å mestre den, - så bør vi se etter mange horisonter.
3 av dem er mest åpenbare, i det perspektivet jeg har for tiden.
Den første horisonten viser en skole der barn og unge ikke lytter, men hvor de forteller og former sin historie. En skole som rommer formidling og respons i dialog som det primære pedagogiske manifest.
En slik skole lar barn og unge bruke de utvidelser av sin formidlingskompetanse de har og eller ønsker til en hver tid. Dersom en elev vil levere et essay på sms så får han lov til det. Dersom en elev vil fortelle om sine elevøvelser i kjemi i en rapp i .mp3, - så kan han selvfølgelig det.
Det handler om å oppmuntre til slikt.
For det handler ikke om digital kompetanse. Det handler om konsesjon til samtidighet.
Selv om vi – som kommer fra 1950 – 1970 tallets skoleverk, knapt fikk lov å spille musikken vår i storefri på fredag, så behøver vi vel ikke hevne oss på våre barn lenger nå?
Den andre horisonten handler om teknologien. Om det alle pengene våre er brukt til, - om dette hovedfokuset i harmoni med de sentrale kommersielle interessene, og i samsvar med fundamentene for alle disse mer eller mindre lukkede nettverkene av voksne, svært voksne, som tar så godt vare på hverandre. De som ”går rundt om en enerbærbusk” på konferanser, samlinger og seminarer og som rusler i evig kanossagang fra auditorium til auditorium…..
Kablene ble utdaterte før den nest siste meteren ble lagt i bakken. Dessuten viste de seg å ikke få til det de skulle få til, som regel. PC og OS og alle andre viktige forkortelser var utdaterte og i nye versjoner før de kom ut av inspektørens kontor….lenge før fakturaen nådde revisjonen…..
For imens en enda talte ”pc pr. elev” – i mens en enda kjøpte lisenser og pre-konfigurerte bærbare og LMS`er med stor autoritetskompetanse for lærer, - en autoritet han for lengst har mistet i det reelle klasserommet, - så dannet de unge sin dialog i sms –mms –iphone sfæren.
Det komplekse dokumentet, det multimodale, ble for de unge den selvlagede widgets, lenge før lærerkollegiet hadde lært seg bruk av powerpointfossilet…..
For det handler ikke om digital kompetanse. Det handler om kompetanse til endring. Endring i pakt med samtiden. – men altså ikke det etablerte skoleverkets samtid. De unge, - de lærendes samtid. En betydelig forskjell, det!
Den tredje horisonten handler om kortdeleren. Som i all poker er han viktig.
De som deler ut spillkortene til de nye lærerne må fanges opp fort! Her skjer viktige unnlatelser!
En gang hadde formalisme gyldighet. Jeg tviler ikke på det. Å gjøre noe likt med ”mesteren” var nok en kriterium til kvalitet engang, som da Rasmus kom tilbake – og bare kunne snakke latin og dansk. Han kom fra en samtid til en annen. Mor Åse ble høne av det.
I dag går det andre veien. Glem sitatteknikk og ” stiler i words”. Glem tåpelige opplistinger av hvilke andre forfattere som liksom skal være enige med deg, liksom legitimere det du sier, fordi du lister dem opp i ”komplekse paranteser”
Innrøm at du har revet dem ut av deres kontekst! Innrøm at du gjør det umulig for leseren å kontrollere slik påstått gyldighet i det kaoset av kryssreferanser du oppgir!
Innrøm at du gjør det fordi veilederen din sier du skal! Fordi nettsiden til biblioteket bastant slår fast at slik SKAL det gjøres, ellers blir du bedømt nord og ned!
Innrøm at det er dette du bruker det meste av energien din på! – i stedet for å skrive om de viktige tingene du mener, vet, undrer deg over og har sett. Trist.
Den tredje horisonten handler ikke om etablert og institusjonalisert kompetanse. Den handler om å initiere og utvikle kompetanse. Kompetanse til samtidighet og kompetanse til endring av praksis.
Klarer vi å finne slike horisonter, så har vi veien å gå. Generasjonene etter oss vil takke oss for retningen…
