Vondt å bli den som lærer når en er lærer? - still after so many years…

ikt……så webben er femten år. Er det virkelig ikke lenger siden?

Det virker så fjernt, så fjernt….

Skjønt: noe gir erindring i makro. Når jeg ser dagens LMS er så kommer alltid, uten unntak, assosiasjonen til MacOS 7.1 og oppover et stykke…

Det var to særlige ting med OS7, - først: en enkel,nesten infantil struktur. Klar og endimensjonal. Logisk og intuitiv. Men allikvel for enkel til å kunne vare…..for enkel til å kunne fange opp det potensialet som lå i møtet mellom menneske og maskin, mellom mennesker i de rom maskinen muliggjorde, ikke minst når modemet koblet opp mot cyberrommet.

 

Selvfølgelig elegant og selvfølgelig avansert, i forhold til windosenes tukling fra blindgate til blindgate, og særlig i forhold til windosenes håpløse, semantikkløse sprog og begreper!

Vi evangelistene lo oss skakke av hva vi fant av tekster og ord i windowstullet….

 

Selvfølgelig utviklet Windows seg, Mer og mer synkront og likt Mac og Apples kreative standarder. Så idag er det greit. Bare gøy nå, etter 15 år på web, å kjøre mac og windows og en dæsj linux på samme maskin.

 

Men. – og nå nærmer jeg meg poenget: i LMS har en beholdt denne 7.1 like intefacen, og ikke minst: jammen har det windose semantikk tomrommet overlevd der! det virker som om det var der, inn i LMSenes bortgjemte kroker de gjemte seg, de ekstreme windoser…..

 

Se på dette klippet fra en LMS idag:

 

Kjerne:

 Dagens elever kommer aldri til å få brukt for kunnskap i slike systemer. De kommer aldri til hverken å abonnere på dem, eller anvende dem ut i fra egen vilje! Å lære elever, eller for den slags skyld fylkeskommunalt ansatte spesialpedagoger, å bruke slik LMS er bortkastet tid, sløsing med en viktig mulighet til å lære reell digital kompetanse!

 

Nei. Nei, kjære dept, ærbødige direktorat, ærede skolesjefer og alle andre med ansvar for å forme dagens og morgendagens skole: elever kommer aldri til å velge mapper og filstabler.

 

Kjære dere alle: vi VET jo det! Vi VET hva de liker! Vi VET hva de er usansynelig dyktige i: hele registeret fra Habbo.no til Secondlife.com! – via ulike spill i stadig og tung utvikling. DER ligger deres læringsplattformer!

 

Hvorfor bruker vi ikke dem? Hvorfor lærer vi ikke opp oss selv, lærerene, pedagogene, educatorene, til å beherske og til å kunne pedagogisk nyttigjørre oss av, disse rommene i det nå så unggamle nettet? Hvorfor betaler vi dustetedyre lisenser for lett forkledde 7.1 greier, i stedet for å utforske hvordan  Simcraft og Castleword.net kan nyttes i sann, virtuell læringshandling?

 

Fordi rollene da ville måtte byttes om?

Fordi vi da ville gi legitimitet og gyldighet til elevens egen kultur?

 

Når vi sier til elevene: “Dere MÅ bruke innlevering på Learnter innen kl.14 om 3 dager” – “Dere SKAL hente lærestoffet på Learnter” – er det da for å sjule egen frykt for svak egen læringsevne i det gyldige, bak autoritativ berolling av oss selv og den kommunale innkjøpsavdelingens etterseminarhandlinger?

 

Læreren definert ved Funksjonærens lydighet versus  elevens stifinning i en innovasjon han nok aldri vil invitere Leanters dørvoktere inn i?

Mapper det?

 

Vi vet nok om mapper.

 

Vi har antagelig den fundamentale sannhet om mapper…..

Når noe snakker om “Elektroniske mapper brukt i skolen”, så snakker de om fem ting:

 

1: De snakker om å tjene penger på lærergruppens tilsynelatende naive avmaktsposisjon.

 

For mappesystemene – LMSer, kan ikke kunne brukes i en skole som selv ikke ser behovet for dem, som ikke selv vet hvorfor de vil,bør, bruke dem. Derfor kan “Bruken av elektroniske mapper” selges til skoleverket, når bare kontaktene er på plass.

Dersom lærere, i sin egen læringshandling, selv hadde sett et behov for å lage slik fil-stabler med passord på, - dersom de selv hadde sett en god, og faglig etisk og relevant nytte av dem, vel, - så hadde lærere laget dem selv.

Nå er det slik at “datafirma” som med støtte i sekvensiell og pedagogisk sett, isolert forskningstolkninger, setter inn store markedsføringsressurser for å overbevise lærere om en slags magi som kan kjøpes. En magi som fixer evaluering, som fixer grupperinger og framdrift – sortering, og som gir læreren enda mer makt. ( = fjerner lærers bruk av IKT enda mer fra elevers bruk og fortsåelse av den = økende “Fokussplitting“

…en markedsføring som for eksempel preges av slik artigheter som å innvitere til deltagelse, - høre på foredrag, he,he,he…til 300 kroner biletten!! – også når “talere” er fra direktoratet og / eller deptet!! – eller som lager slike overskrifter i sine egne brosjyrer, formet som “fagblader”: “Prøv skole – Norges mest foretrukne læringsplattform“

 

2: De forsøker å appellere til de lærere, i den grad de finnes i virkeligheten, som tror at en elev i grunnskolen kan, skal, guides igjennom en læringsrytme som læreren / skolen komponerer. Det går nok nesten på høgskolers betalingskurs, - men grunnskoleelever tar skade av slik.

 

LMS – mappestablene i en “lukke inn – stenge ute” er en  visjon om den lydige eleven. En visjon et pedagogisk miljø i samtidighet selvfølgelig ikke deler og ikke vil regrere til.

 

3:Så nærmer vi oss alvoret:

Mappepurserene forsøker å få skoleverket til å gjøre elevene lydige og synkrone i en IKT struktur som ikke finnes! – ikke finnes i elevenes virkelighet!

Da er bruken av LMS en en fornærmelse mot eleven. Da er LMS en en obstruksjon av den rett elevene har til å lære seg funksjon i noe som er anvendelig for dem i deres private liv, deres egen hverdag!

Vær så snill: ikke forsøk argumentet om at ” dette vil de møte videre i sin skolegang” …..

Finnes det et høgskolemiljø som tør å lage et forskningsprosjekt på OM, og HVORDAN slik mappesorteringssystemer faktisk brukes, på vidregående skoler og høgskolemiljøer? Neppe. For de fleste vet svaret på det, og det er et svar mange nok ikke vil skal komme i fokus! 

Høgskoler som selv har utdanningslinjer knyttet til IKT, - og pedagogik, har sikkert gjort viktige erfaringer her!?

Eller er dette erfaringer som IKKE bør deles til 300 kroner biletten?

 

4:De snakker om elitisering. De fleste lærere får sine rettigheter, - i LMS en. De kan slippe inn og ut noen…

Mellomledere får flere rettigheter. De kan nemlig fordele noen privilegier til de de er ledere for. Lederen får flest. Han eller hun hun får virkelig en sitrende følelse av makt og innfytelse….!

Men noen andre har mer! Det sitter noen, fjernt fra undervisning og pedagogisk ansvar, fjernt fra medbestemmelsesmøter og veilederansvar. Egne ITavdelinger. Egne “Helpdesker” DER sitter VårHerrene. Og de er utilnærmelige, - og de er mest budsjettnære og nærmest rådmannen av alle, og språket er et helt annet enn lærerens!: Har du tittet på begreper og  setninger, for ikke å si “informativ design” - i f. eks. denne “mest foretrukne læringsplattformen”, i det siste?

 

5:Det handler om å sløse bort viktig tid!

Skolen trenger ikke disse systemene. De har faktisk heller aldri spurt etter dem!

 

Skolen trenger heller ikke en utvikling av lærerutdanningen som som sover i hundehus i Andeby….selv om det gir god kontakt med Onkel Skrue…

Skolen trenger lærere som får verktøykunnskap knyttet til IKT.

Lærere som kan lage de applikasjonene de trenger, som kan “publisere for browser”. Lærere som kan snakke med elever på for eksempel . Habbo eller Second Life. Lærere skal møte elever der de er. – og de er ihvertfall ikke i intrikate stabler av filer med suffix…..som rektor har passordet til…

Så glem det.

 

 

La oss få / ha, en skole som ikke lar seg trollbinde av billig magi. La oss ha en skole  hvor lærere kan koding av websider selv, - lærerutdanning som lar lærere lære seg slikt som NVU og alt annet som kan FTPes rett inn i gylding læringshandling…fordi en pedagog i sin læringsvirkelighet kan begrunne det og fordi hverdagsgyldigheten er der også for elevene.

En parantes, - om aldri så feil skrevet…

Nå, når prosjektet med å se på hvordan en skole håndterte det ” Å ta imot det nye” er ferdig i sin første etappe, sitter jeg igjen med to hovedanliggende knyttet til metode og publisering.

 

For det først: Jeg tror ikke på sitering lenger. Jo flere publikasjoner jeg leser av andre forfattere, jo mer skjønner jeg at å ta et ledd, en setning, - eller for den slags skyld, et funn, - ut av den totale publikasjonens kontekst, neppe kan ses som valid.

 

Selvfølgelig.

 

Det er jo nettopp den selvfølgeligheten kvalitativ forskning baserer seg på!

 

Så hvorfor all denne siteringen?

 

I min gate i ungdomsskoletiden kalte vi det å skryte av ting for å ”brife”.

 

Når en forfatter lesser det ene løsrevne sitatet oppå det andre, - gjerne i flere ledd i samme parantes – en opphoping av andre ”publikatorer”, som plutselig settes i slektskap de aldri hadde, verken i tid eller tema….er det da bare for å fortelle om sin egen bokhylle? Fortelle hvor imarri flink en selv har vært til å lese?

 

Dessuten har jeg fått en snikende mistanke om at det også, eller kanskje først og fremst handler om å sitere ”korrekte” verk: Studenten i forhold til det bastante pensum, og forfatteren i forhold til den relevante  kodex blant anbefalende likesinnede..

 

En annen side av siteringsdiktatet er det formelle. En kan ikke bare sitere. Nei, til og med komma skal plasseres korrekt! En sensor sa engang: ”Jeg vil jo helst at hver eneste parantes skal være rett” –

 

På høgskoler er det faktisk slik i dag at en faglig publikasjon – kanskje til og med en av betydning, kanskje til og med en som brøyter ny vei i viktig forståelse, kan bli bedømt som svak, fordi paranteser er feil, fordi en skrivefeil irriterer sensor, - selv om hun mer enn godt nok forstår hva som står skrevet, til og med hva forfatteren har ment, og hvilken betydning det skrevne, - med den feile parantesen, - kan ha for andres innsiktsutvikling, og for en tematikks utvikling og foredling. En feil er en feil,og river alt annet med seg i fallet, liksom….

 

Hør nå: gå igjennom for eksempel websider til høgskoler, gå igjennom hva som skrives på ulike nivå i Fronter og andre LMS`er….så skjønner en godt hvorfor høgskoler nettopp foretrekker bruk av lukkede LMS`er, - hver en må har fått tildelt passord for å kunne se hvordan formalistene ( de som ofte tituleres som ”Guru” på Facebook og andre hippe webberier for utkantmiljøer i etterkant), - bruker paranteser, ortografi og semantikk, når de ikke blir vasket av gode forlagsredaktører!

 

For det andre er det dette med empirien: En publikasjon nærmer seg det verdiløse, dersom den bare baserer seg på den empiri som forfatteren i sitt vertikalsnitt av tid og zeitgeist finner korrekt. I høgskolesammenheng betyr vel dette ofte: den empiri som veileder føler hun kan stå for, eller som veileder finner det hensiktmessig å bli assosiert med……

 

En moderne kvalitativ publikasjon må etter min mening publiseres med ALL empiri.

 

 

Det var sikkert slitsomt for Gutenbergs nære etterkommere å publisere all empiri. Men i vår tid, nettopp med potensialet i det multimodale, i det komplekse dokument, er det direkte uproblematisk å ”utlevere” all empiri sammen med sin egen fortolking, sitt eget utvalg .

 

Da, - og nettopp da, og faktisk også bare da, blir det spennende å lese! Da kan en selv relatere forfatteren fokus og tolkning, til hvordan en selv som leser oppfatter, velger og forstår, i all den empiri som faktisk inngår i også forfatterens prosjekt. Da blir leseren en sann deltaker i forskningen, både i samtid og i ettertid, i lys fra en ny samtid.

 

Empiri er alltid gyldig og interessant. Først som antropologi og sosiologisk samtidig, så som relevant faglig relevans og tilslutt som historisk kilde.

 

Selektert og formalkvalt publikasjon er egentlig aldri det.

 

Selv om paranteser er skrevet aldri så korrekt….

 

……men, hånden er jo tom…!

 

 

 

 

 

 

 

For det handler vel egentlig ikke om “noe nytt“.

Det handler  ikke om å ta imot noe særegent.

Det handler i hovedsak om tre forhold:

- at skolen har lang tradisjon på i liten grad makte å ta samtidig  barne og ungdomskultur på alvor.

- at autentiske lærere allikevel finner løsninger og gjennomfører det de vil.

- at planverk og styringsdokument har for liten gyldighet i den pedagogoiske kulturen.

Det handler om at skolen må være mer samtidssann enn den er idag.

  - for:

: dersom elevenes kultur,  kompetanse og produkter gis gyldighet

: dersom lærere er gode (autentiske)lærere

: dersom planer og måloppnåelse underkastes god og hyppig  refleksjon, revisjon og veiledning

- så vil bruk av informasjons og kommunikasjonsteknolog finne en helt naturlig plass i skoledagen og skolearbeidet, - i elevers og læreres læringshandling.

-men:

Det vil i såfall være en IKT løsrevet fra intrikat kabling, “help Desk” autoriteter og “Stenge Ute - Lukke Inn” miljøer.

For elevene vil vel ikke få med seg alle disse kablene og LMS abonnementene “vidre i livet”?

Selvstendige lærende og selvstendige terminaler hører sammen.

Forståelsen av IKT i et samfunn handler også om å forstå middelalderhistoriens og imperialismens begreper, epoker og begrunnelser.

 

 

 

 

 

3 horisonter å speide etter, i jakten på morgendagen…

For den er ikke her. Det er ikke NÅ, - det vet vi så alt for vel.

Den hverdagen våre unge skal ta hånd om, - alle utfordringene om å måtte rydde opp i alle våre tullete påfunn, som å grave 1000vis av kilometer med kabel ned i bakken til ingen nytte, som å fylle jorden med plastposer, som å gjøre skole og utdanning til en belastning på unges livslyst, - den hverdagen ligger bortenfor oss, men midt i våre barns livsfokus.

 

Skal vi kunne, som foreldre og pedagoger, se den morgendagen, se den, slik at vi på en meningsfylt måte kan berede våre barn på å mestre den, - så bør vi se etter mange horisonter.

 

3 av dem er mest åpenbare, i det perspektivet jeg har for tiden.

 

Den første horisonten viser en skole der barn og unge ikke lytter, men hvor de forteller og former sin historie. En skole som rommer formidling og respons i dialog som det primære pedagogiske manifest.

 

En slik skole lar barn og unge bruke de utvidelser av sin formidlingskompetanse de har og eller ønsker til en hver tid. Dersom en elev vil levere et essay på sms så får han lov til det. Dersom en elev vil fortelle om sine elevøvelser i kjemi i en rapp i .mp3, - så kan han selvfølgelig det.

Det handler om å oppmuntre til slikt.

 

For det handler ikke om digital kompetanse. Det handler om konsesjon til samtidighet.

 

Selv om vi – som kommer fra 1950 – 1970 tallets skoleverk, knapt fikk lov å spille musikken vår i storefri på fredag, så behøver vi vel ikke hevne oss på våre barn lenger nå?

 

Den andre horisonten handler om teknologien. Om det alle pengene våre er brukt til, - om dette hovedfokuset i harmoni med de sentrale kommersielle interessene, og i samsvar med fundamentene for alle disse mer eller mindre lukkede nettverkene av voksne, svært voksne, som tar så godt vare på hverandre. De som ”går rundt om en enerbærbusk” på konferanser, samlinger og seminarer og som rusler i evig kanossagang fra auditorium til auditorium…..

 

Kablene ble utdaterte før den nest siste meteren ble lagt i bakken. Dessuten viste de seg å ikke få til det de skulle få til, som regel. PC og OS og alle andre viktige forkortelser var utdaterte og i nye versjoner før de kom ut av inspektørens kontor….lenge før fakturaen nådde revisjonen…..

 

For imens en enda talte ”pc pr. elev” – i mens en enda kjøpte lisenser og pre-konfigurerte bærbare og LMS`er med stor autoritetskompetanse for lærer, - en autoritet han for lengst har mistet i det reelle klasserommet, - så dannet de unge sin dialog i sms –mms –iphone sfæren.

Det komplekse dokumentet, det multimodale, ble for de unge den selvlagede widgets, lenge før lærerkollegiet hadde lært seg bruk av powerpointfossilet…..

 

For det handler ikke om digital kompetanse. Det handler om kompetanse til endring. Endring i pakt med samtiden. – men altså ikke det etablerte skoleverkets samtid. De unge, - de lærendes samtid. En betydelig forskjell, det!

 

Den tredje horisonten handler om kortdeleren. Som i all poker er han viktig.

De som deler ut spillkortene til de nye lærerne må fanges opp fort! Her skjer viktige unnlatelser!

 

En gang hadde formalisme gyldighet. Jeg tviler ikke på det. Å gjøre noe likt med ”mesteren” var nok en kriterium til kvalitet engang, som da Rasmus kom tilbake – og bare kunne snakke latin og dansk. Han kom fra en samtid til en annen. Mor Åse ble høne av det.

 

I dag går det andre veien. Glem sitatteknikk og ” stiler i words”. Glem tåpelige opplistinger av hvilke andre forfattere som liksom skal være enige med deg, liksom legitimere det du sier, fordi du lister dem opp i ”komplekse paranteser”

 

Innrøm at du har revet dem ut av deres kontekst! Innrøm at du gjør det umulig for leseren å kontrollere slik påstått gyldighet i det kaoset av kryssreferanser du oppgir!

 

Innrøm at du gjør det fordi veilederen din sier du skal! Fordi nettsiden til biblioteket bastant slår fast at slik SKAL det gjøres, ellers blir du bedømt nord og ned!

 

Innrøm at det er dette du bruker det meste av energien din på! – i stedet for å skrive om de viktige tingene du mener, vet, undrer deg over og har sett. Trist.

 

Den tredje horisonten handler ikke om etablert og institusjonalisert kompetanse. Den handler om å initiere og utvikle kompetanse. Kompetanse til samtidighet og kompetanse til endring av praksis.

 

Klarer vi å finne slike horisonter, så har vi veien å gå. Generasjonene etter oss vil takke oss for retningen…

 

 

I ettertid av en undersøkelse.

“Men hva har du funnet?” “Hva er hovedkonklusjonen din?”
Dette er spørsmål som hele tiden kommer, etter at jeg la fram ” Om å møte det nye”
(http://www.masterarbeid.net)

Men jeg tror egentlig ikke på kategorisme - jeg tror ikke på verdien av det bastante.
Påstander om noes absolutthet er til syvende og sist uvitenhetens alvorligste konsekvens…tenker jeg.

Fra: Postholm: “Kvalitativ metode”

Forskerens oppgave blir å beskrive en setting eller et fenomen så autentisk som mulig, vel vitende om at beskrivelsen gjelder akkurat den utforskede settingen eller fenomenet i akkurat det tidsrommet forskningsarbeidet ble gjennomført. (s.130)

Det er (imidlertid) deltagernes subjektive opplevelse som står i fokus for forskningen, og disse oppfattningene kan ikke betraktes som usanne eller feil, selv om andre personer har hatt andre opplevelser i forbindelse med det samme fenomenet. ( s. 84)

Kunnskapen somproduseres i en kvalitativ studie, er knyttet til et bestemt sted og til et bestemt tidspunkt.

Likevel kan slik kontekstuell kunnskap være til nytte og overføres til andre, lignende settinger.

Leseren av teksten kan kjenne igjen sin egen situasjon i beskrivelsen, og erfaringer og funn som er beskrevet i teksten, kan dermed også oppleves som nyttige for egen situasjon.

På den måten er det leseren av teksten som kan vurdere om en forskningstekst er bedre enn en annen. ( s. 131)

Fra Svein S. Andersen : “Casestudier og generalisering” 1997 - s. 10

“Noen ser Casestudier som en kunstform, eller i breste fall en støttedisiplin for “virkelig” vitenskap. På den annen side finner vi dem som hevnder at casestudier er et alternativ til konvensjonell vitenskapelighet: som en kristisk, kvalitativ eller antipositivistisk tilnærming som gjør det mulig å gripe det særegne ved mennesker og samfunn.

Begge disse hovedperspektivene på casestudier har en ting til frelles, nemlig oppfatningen om at casestudier kun har begrenset verdi når hensikten er å generalisere.

I det første tilfellet fordi det ikke er mulig, i det andre fordi det ikke er ønskelig.”

Videre i sin tekst viser han til Stake 1978:7, som i min oversettelse vil bli omtrent slik:

“Det faktum at casestudier har vært til nytte i teoridanning, betyr ikke at det er den beste måten å bruke dem på.”

I sin bok drøfter imidlertid Andersen hvilken relevans generalisering kan ha i forhold til casestudier, og har fokus ikke bare på case - begrepet, men også på generaliseringsbegrepet, i et modelleringsperspektiv.

Selv føler jeg sympati for det perspektivet at generalisering og hypoteseprøving er faser i en debatt, - i en tolkningsdynamikk, avhengig som den vil være av kontekst og perspektiv.

Kvale sier: ” En postmoderne tilgang beveger seg bort fra synet på kunnskap som noe som tilsvarer en objektiv realitet, og ser kunnskapen som en sosial virkelighetskonstruksjon. Dermed har man også endret fokus fra observasjon av, til samtale og samhandling med, den virkelige verden. man går utover korrespondanseteorien, som er grunnlaget for de eldre psykometriske validitetsbegrepene, til også å forstå validering som kommunikasjon med og handling i, den sosiale verden. Dermed får forskningsintervjuet, som er basert på samtale og samhandling, en priviligiert stilling.(1997:210)

Min forståelse av mitt eget arbeid her, er at jeg har vært en besøkende, og kommet hjem for å fortelle hva jeg har opplevd og sett. Min kontekst er at jeg ville besøke for å høre om, og for å få en forståelse av, hvilke opplevelser læreren jeg fokuserte på, hadde av sin situasjon og sin rolle.

Hva vi i såfall kan lære av hans historie vil være avhengig av hvilke perspektiv vi ser den i.
I min fortsettelse av dette prosjektet vil jeg drøfte tre perspektiv:

a) Det allmennpolitiske perspektivet, som vil omhandle skoleverkets resultatoppnåelse
b) Det pedagogiske perspektivet, som vil omhandle læringen og de pedagogiske didakta.
c) Det IKT faglige perspektivet, som vil se på teknologi og programvare.

Denne bloggen er opprettet for å publisere disse drøftingene.

Kris (læreren jeg har fokusert på) - er en av mange lærere som idag møter det nye. Som tar utfordringen.

Jeg har egentlig i liten grad vært ute etter å “se hva han gjør”. Det viktige for meg har vært å hente ut hva “han ser seg selv gjøre” – hvilken “teori om verden” har han? (Pål Repstad 199

Vi trenger antaglig slike læreres historier. I sum vil de romme viktig kunnskap om en stor endring i skolens kultur og vårt samfunn.

Lofland ( 1976) bruker begrepet “aktiviserende kvalitavisme”, - det å forsøke å øke folks handlingsmuligheter ved å vise dem mangfoldet. Det er de minst hyppige (minst kvantitativt gyldige)(min kom)- som ofte er de mest innovative.

Monica Dalen sier ( 2004): ” I Intervjustudier utgjør informantens utttalelser i form av sitater den egentlige empirien”

Derfor har jeg valgt å

“s opplevelser framkomme igjennom direkte sitater, og betrakter disse som “hendelser” i hans historie til meg.

Men allerede da, i min utvelgelse, i min plassering og relatering av sitater, settes et nytt perspektiv: da er det ikke så mye Kris sin opplevelseshsitorie som fortelles, men min opplevelse av hva som er essensielt i hans hsitorie.

Dermed forlater jeg muligheten til å generaliser. Dermed forlater jeg muligheten til å påstå representativitet.

Jeg forteller da hva jeg har opplevd.

Men fordi jeg har hatt forberedelser, kunnskap og systematikk med meg, så blir min fortelling godt begrunnet, - og fordi jeg har brukt den metodikken jeg har brukt: etterettelig.

Monika Dalen viser til Agnes Anderæs og hennes perspektiv på at det er den som mottar informasjon fra forskningsresulater som avgjør hvor anvendelig et resultat er for andre situasjoner.

Dermed vil informasjonsmengde og informasjonskvalitet knyttet til forskningsresultatet (tykkhet) være av betydning. samt dette at informasjonen ikke bare er beskrevet, men også gjort til gjenstand for (forsøksvise) relateringer og fortolkninger.

Allikvel: slik relateringer og fortolkninger kan selvfølgelig bare gjøres i ” den aktuelle tekst” og kan neppe forsøkes gjort representative utover denne, eller generelle i sin betydning.

Min fortelling, som forsker, skal være god; inviterende, sann, engasjerende og godt illustrert. Så kan du som tilhører selv avgjøre hvilken betydning du vil at den skal ha for ditt syn på livet forøvrig….